Apostlenes gjerninger kapittel 27 og 28....

Del 1

Den Hellige Ånd er tilstede når vi ser Åndens frukter.

I Galaterne 5:16-25 står det:

Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. 17 For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil. 18 Men blir dere drevet av Ånden, er dere ikke under loven. 19 Det er klart hva slags gjerninger som kommer fra kjøttet: hor, umoral, utskeielser, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, 21 misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! 24 De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. 25 Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden. 26 La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet så vi utfordrer og misunner hverandre.

Jeg tror at frukten av ånden er et resultat av hans nærvær i oss. Jeg tror derfor at det er viktig å søke/lytte etter den Hellige Ånd. Ikke bare for å kjenne Guds nærvær, men også for å kunne bære frukt – åndens frukt; kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Gud er ikke likegyldig til hvordan vi lever våre liv. Han ser etter frukt i våre liv og han vil hjelpe oss å bære frukt. Lignelsen om talentene er vel et eksempel på det. Det står i Matteus 25:14-30….

Vi har flere eksempler. I Johannes 15:1-8 kan vi lese:

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.  2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.  3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere.  4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.  5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.  6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.  7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.  8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Hva kan en gren gjøre? En gren i seg selv klarer ikke å bære noe frukt. Skal en gren bære noe frukt må den være koblet på treet.

Min farfar stelte godt med frukttrærne sine. Fremdeles står et tre på gården i Siljan som bærer fire ulike frukter. Han podet på ulike grener til stammen, og så snart de ulike grenene begynte å få næring begynte de å gi frukt. Noen få epler til å begynne med. Flere år senere bar epletreet ganske godt!

Men var jobben gjort når han var ferdig med podingen?

Nei, han måtte fortsette å stelle med treet. Vanne, gjødsle og beskjære….

Hva synes du forresten om beskjæring? Å beskjære et tre synes jeg er ganske greit, men jeg vet ikke om jeg selv liker å bli beskjært… Har dere sett et moderne epletre? Det har en kraftig stamme med korte grener som stikker ut i ulike høyder. Desto nærmere stammen eplet kommer desto bedre (og større) blir det. Dette kan dere studere en dag dere kjører gjennom GvarvJ

Jeg synes det er et godt bilde på at vi ikke klarer å bære åndens frukter i egen kraft. Om grenen blir for lang og tynn så får den ikke nok næring til å bære god frukt. Så selv om det er fristende å skyte langt ut fra stammen, så vil det i det lange løp være best for frukten at grenen blir beskjært.

Jeg tror derfor det er viktig å søke Gud. Ikke bare lære om han. Det er relasjonen som er viktig!

Ut fra det har jeg to punkter:

Gi han plass – bli i han (1).

I Jakob 4:8 står det:

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn!

Et annet eksempel er Johannes 7:37-39a:

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» 39 Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.

Bli fylt med den Hellige Ånd (2)

I Efeserne 5:18-20 står det:

Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden 19 og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. 20 Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.

Alt det jeg har sagt frem til nå peker på at det er viktig å leve i Åndens frukt, Galaterne 5:22-23a; 22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, 23 ydmykhet og selvbeherskelse.

Men hvordan er det? Går det automatisk når vi er frelst? Det gjør det ikke. Derfor skrev Paulus brev. Stadige påminnelser til menighetene om å bli fylt av den hellige ånd…

I Lukas 9:51-56 står det:

Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. 52 Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. 53 Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. 54 Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» 55 Men han snudde seg og talte strengt til dem. *«Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»• 56 Så dro de til en annen landsby.

Tordensønnene, Jakob og Johannes, var klare på hvilken løsning de ville velge når de ikke kom inn i byen. Men hvem Ånd kom det fra? Kom det fra «kroppen» (kjøttet) eller kom det fra Ånden?

Hvilken kilde øser vi fra? Ånden eller kroppen

Det er åndens frukter – ikke våre frukter… Vi trenger å leve i eller øse fra Ånden for å bli bevart og stå i den tjenesten eller arbeidet vi er satt til.

Del 2

Paulus kan vel beskrives som en skikkelig «kjøttklump». Han øste fra «kroppens kilde» kjempet voldsomt for å utrydde de kristne. Var ikke mye kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse der.

Men etter at han ble frelst så «modnet» han i sin tro og begynte å øse av åndens kilde og leve i (eller med) Åndens frukter.

I Apostlenes gjerninger kapittel 27 og 28 kan vi lese om Paulus reise til Roma.

Paulus er falsk anklaget og blir urettferdig behandlet. Han henger likevel ikke med hodet, men fortsetter å øse fra åndens kilde. I kapittel 27 står det at han ble god venn med Julius, offiseren som skulle føre han til Roma.

Starten av reisen går fint, men Paulus blir etter hvert urolig fordi vinteren nærmer seg. Paulus deler derfor bekymringene med Julius

I kapittel 27:9-11 står det:

Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem 10 og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» 11 Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.

Julius valgte da å ikke stole på Paulus, men på fagkunnskapen, og da ser vi hvordan det gikk videre i apostlenes gjerninger. Men legg merke til – Paulus lager ikke noe oppstyr rundt det. Han viser muligens «overbærenhet, ydmykhet og selvbeherskelse»?

Lenger ut i reisen blir det full storm og de mister etter hvert håpet. I vers 21 tar Paulus til ordet og taler til de som er på båten.

Først hadde Paulus at det blir farlig, men ikke blitt hørt. Hvordan hadde vi taklet det? Hadde vi kalt de idioter? Ville vi blitt sinte? Mer eller mindre mistet beherskelsen fordi vi sto i fare for å drukne? Men Paulus brukte ikke ordet idioter. Ordet idioter finnes ikke blant åndens frukter. Det eksisterer ikke i den kilden….

Det ser rett og slett ut som om Paulus ikke lagde noe større oppstyr om dette. Han bare kom med ordet. Framførte det han hadde å si. Var høflig og vennlig.

Mennesker som er fylt av den hellige ånd er høflige og omgjengelige. De er gode å være sammen med. De smiler og omgir seg med kjærlighet og trygghet.

Fra vers 21 sier han altså:

Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22 Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23 For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26 Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»

Hva ville vi ha sagt? Ubrukelige kjøtthuer, hadde dere enda hørt på det jeg sa….

Men vi ser at Paulus holder en god standard i kommunikasjonen. Han kommer riktignok med en kort formaning, men så kommer trøst og fremtid. Det er til etterfølgelse…

Så gikk det slik Paulus hadde sagt. Men likevel ville mannskapet vil forlate båten og det var bekymring for at fangene ville rømme. Igjen sto Paulus frem og tok ledelse. På den måten ble fangene reddet og alle kom i land – riktignok våte, sultne, redde…

Når de er kommet inn til land fyrer de opp et bål for å varme seg og tørke. Paulus samler også ved og når han kaster veden på bålet så kryper det frem en slange og biter han i hånden. Som om fangenskap, storm, forlis og alt det andre ikke hadde vært nok…

Jeg ser nok for meg at det var et karakterstyrkene øyeblikk for Paulus. Vi kan se hvordan han beholder roen og bare rister slangen av seg. Det er ikke i medgang vi lærer mest om hverandre – det er i motgang det virkelig vises hvilken kilde vi øser fra!

De andre som hadde kommet i land mente dette måtte være et tegn på at Paulus måtte være en morder.

Men Paulus ristet slangen av seg. Er dette også et glimt av Åndens frukter? Kan være til etterfølgelse for oss? Hvordan kunne Paulus bevare sitt hjerte gjennom dette? Hvordan klarte han å holde humøret oppe? Han levde i Åndens frukter - kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse – han taklet at andre gjorde feil og var urettferdige..

Hva ble så resultatet av dette?

I kapittel 28:8-9 kan vi lese:

Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham.  9 Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet.

Vekkelsen kom altså i gang på øya der de strandet. Malta fikk høre Gods ord!!

Hva betyr det for oss i dag?

Hva gjør vi når vi går gjennom tøffe ting slik som Paulus i denne historien. Når det kommer tøffe tider – i hvilken kilde henter vi vår kraft?

Skal vi klare det selv eller søker vi Åndens kilder? Er vi som tordensønnene og ønsker å byde ned ild fra himmelen eller ønsker vi å drikke av åndens kilde og bære åndens frukter?