1. Tilgivelse – en vei til frihet

Vi skal i denne undervisningen snakke om tilgivelse av sår og skuffelser vi er blitt påført av medmennesker i familie, i menighet og på arbeidsplasser. Dette er allmennmenneskelige erfaringer som vi må bearbeide, både for oss selv og sammen med gode veiledere og venner. Vi vil ikke snakke om store skader gjennom overgrep eller alvorlige skader mennesker blir påført, fordi dette forutsetter en mer omfattende sjelesørgerisk og terapeutisk vinkling av stoffet. Med ”den skyldige” menes da i denne undervisningen mennesker som på ulike måter har skadet eller såret oss i vår livsvandring.

Tilgivelse - hvorfor?

Vi tilgir fordi Gud tilgav oss først

. 19 Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. 20 ... 21 Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. . ” (2. Kor, 5, 19).

Tilgivelsen og det nye livet gis oss som gave når vi bekjenner våre synder og tar imot Guds tilgivelse i troen på Kristus som vår personlige frelser.

Hva er realiteten for de fleste mennesker i dag:

Gjennom vår livshistorie bærer vi med oss sår og skuffelser over skader og smerte som vi er påført i ulike livsfaser i forhold til familie, arbeidskolleger, venner/bekjente, i menigheter og i organisasjoner.

Mange av disse skadene eller sårene bærer vi med oss hele livet. Det hemmer livsutfoldelsen og gjør at vi bærer på bitterhet, sinne, hevntanker og angst

Veldig ofte er det slik at de som har såret eller skadet oss overhode ikke vil innrømme noen form for skyld.

For mange blir det da slik at vi blir fanget i et nettverk av negative tanker som mer og mer fyller livet vårt og preger vår tankeverden og våre liv.

2. Uforsonlighet i familier og organisasjoner

I mange relasjoner er det to uforsonlige parter som begge mener de har saklig rett, og slike ”prinsipielle” kamper kan prege hele samfunn og organisasjoner over mange år. Spears & Lawrence (2004, s 237) skriver videre om Martin Luther King:

” King proposed that rather than hate or distance ourselves from the oppressor, we should love the oppressor. He believed that when we love the oppressor we bring about not only our own salvation but the salvation of the one who harms us...”

Hevn er verdens filosofi:

• Vi tror at hevntanker gir oss makt
• Vi tror at hevn er med på å straffe den skyldige
• Vi tror at hevn rammer vår fiende med full tyngde
• Og i virkeligheten rammer hevnen hovedsakelig oss selv
• Hat avler hat

Hat, bitterhet og mangel på tilgivelse ødelegger familier, menigheter, organisasjoner og hele samfunn.

Men hva skal vi gjøre med våre sår og vår smerte?

Tilgivelse har fått et veldig fokus innenfor ”verdslig” organisasjonsteori. Det er til og med opprettet egne institutter for tilgivelsesprosesser. Spears & Lawrence skriver at tilgivelse som prosess skaper en organisasjonskultur med mindre depresjoner, mindre sinne og bitterhet, færre hjerteproblemer, og bedre immunforsvar. Forfatterne viser til betydelig forskning[1] rundt disse fenomenene. Men denne kulturen kommer ikke av seg selv. Lederen må selv praktisere tilgivelsen i sitt liv, og når lederen gjør det, ”renser” han/hun sine egne relasjoner gjennom forsonings og tilgivelsesprosesser. Gjennom dette bygges det opp en kultur av åpenhet, forsoning, og trygghet som skaper grobunn for andre forsoningsprosesser og trygge relasjoner i organisasjoner.

3. Hva tilgivelse ikke er

Jeg vil starte med en liste over hva tilgivelse ikke er, for å oppklare noen åpenbare uriktige tanker omkring begrepet.

• Tilgivelse er ikke å ubetydeliggjøre den skade som er påført oss
• Tilgivelse innebærer ikke å glatte over eller stille den skyldige i et bedre lys, det vil si å unnskylde ham
• Tilgivelse er ikke et tegn på svakhet, og heller ikke at vi tar en del av skylden for skaden som er påført oss (det var litt min feil også).
• «Tilgivelse er et tegn på styrke – det er en kraftfull handling…» sier Ylva Eggehorn
• Tilgivelse er ikke å leve videre i offer rollen, det er et middel til å komme ut av offer rollen
• Tilgivelse betyr ikke at den skyldige skal slippe lettere i forhold til å gjøre opp for seg
• Tilgivelse er ikke en engangshandling som forandrer våre følelser på et blunk, det kan være en svært lang prosess

4. Hva er da tilgivelse?

Tilgivelse innebærer ikke at vi frikjenner den skyldige. Han/hun må fremdeles gjøre opp for seg, til meg, til samfunnet, til seg selv og til Gud, for å bli fritatt for overgrepets konsekvenser (det har store konsekvenser for overgriperen selv!). Men, - tilgivelsesprosessen hjelper meg slik at dette er ikke lenger er mitt ansvar. Tilgivelsesprosessen er ikke avhengig at den skyldige innrømmer sin skyld, og den er heller ikke avhengig av noen form for konfrontasjon med den skyldige. I mange tilfeller vil det bare påføre oss nye sår.

“Vi lar den skyldige gå” som det står i denne Bibelteksten.

Jeg tilgir for å sette meg selv fri. Vi tilgir andre – for vår egen skyld -.

Mange vil ikke tilgi fordi de mener at hevntanker og hat gir de makt over de skyldige. Dessverre er det omvendt, det ødelegger vårt eget liv mest av alt, og vi blir på ulike måter bundet til skyldneren gjennom usynlige, men sterke negative bånd. Vi vil tvinge ham/henne til å innrømme skyld og krype til korset. Vi gjør oss avhengig av innrømmelser og skylds erkjennelse. Ofte skjer ikke dette, og de negative båndene varer livet ut.

Hva er da tilgivelse:

• Tilgivelsen starter med et valg som vi selv tar: Vi ønsker å tilgi, og vi velger å gå inn i tilgivelsen som prosess. Vi bekjenner overfor Gud at vi ønsker dette, på tvers av nåværende følelser, også i den erkjennelse at dette er en prosess vi går sammen med Gud, og i den erkjennelse at vi for å kunne tilgi trenger Guds kraft
• Tilgivelse innebærer at vi selv ikke vil ta hevn. Dette bryter naturligvis med vår rettferdighetssans, vi mener overgriperen må betale prisen[2]. Men som regel er dette ikke mulig. Han/henne kan aldri bøte på skaden som er gjort, årene er tapt, mulighetene kan vi ikke få tilbake, det er så mye som ikke kan rettes opp igjen. Da er det bedre å innse at slik ble det, og innrette seg på at det hendte, det skadet oss dypt, men nå vil vi arbeide oss ut av offer rollen og dens negative konsekvenser.
• I noen situasjoner vil det være riktig å foreta en konfrontasjon med den skyldige. Dette må vurderes ut fra omstendighetene sammen med gode veiledere. Men det er ikke betingelsen for å tilgi.
• Tilgivelsen skal - når prosessen er over - sette oss i frihet. Den setter oss fri fra negative bånd til det som har hendt, fra alle negative følelser som fulgte med, for å fokusere på livet videre
• Tilgivelse er en prosess som tar tid, - mange ganger lang tid, og det innebærer at vi gjennomgår prosessen i mange faser etter hvert som vi erkjenner hvor dypt vi er skadet.
• Tilgivelsesprosessen bryter båndet til opplevelsen av oss selv som offer. Vi går ut av offer rollen, og bygger opp en ny forståelse av vår verdighet og vår identitet.

Tilgivelsesprosesser stoppes ofte av tanker omkring rettferdighet og straff. De som har såret oss skal straffes. I mange relasjoner er det to uforsonlige parter som begge mener de har saklig rett, og slike ”prinsipielle” kamper kan prege hele samfunn og organisasjoner over mange år. Spears & Lawrence (2004, s 237) skriver videre om Martin Luther King:

” King proposed that rather than hate or distance ourselves from the oppressor, we should love the oppressor. He believed that when we love the oppressor we bring about not only our own salvation but the salvation of the one who harms us...”

Det er en veldig styrke dersom begge parter kan gjøre opp seg imellom, og det er viktig i våre egne liv å be om tilgivelse når vi har såret noen. Men hva gjør vi når den skyldige ikke vil erkjenne skyld. I litteraturen kan vi se følgende alternative veier videre:

• Gå igjennom prosessen uansett, og gjøre seg ferdig med egen prosess og sette seg fri
• Forsonende ånd – en hjerteholdning («Et tilgivende sinn som frukt av Den Hellige Ånd», Øyvind Eide). Dette innebærer at man forsoner seg med det som har hendt, og kaller det forsoning og ikke tilgivelse

Jeg mener at tilgivelsesprosessen som beskrives nedenfor er en veldig god vei å gå for å sette oss fri. Vi skal nå kort redegjøre for fasene i en tilgivelsesprosess:

5. Tilgivelsens fem faser:

Fase 1: Innse (sette ord på) skaden som er påført oss

Dette er kanskje den tyngste fasen. Tilgivelsen starter med at vi innrømmer, overfor oss selv og gjerne overfor en veileder eller sjelesørger, hvor stor skade som er påført oss. Ofte vil det være de følelsesmessige sårene som er vanskeligst å håndtere. Det betyr at jeg erkjenner hvor dypt det har såret meg og hvor stor skade jeg er påført. Og det betyr at jeg innser at den ”skyldige” virkelig har såret meg på dypt plan. Jeg må være villig til å arbeide meg igjennom sorgen og fortvilelsen over skaden som er forvoldt. Dette kan ta lang tid, det kan gjøre veldig vondt, og vi kan måtte jobbe oss igjennom flere lag med følelsemessige sår. Her trenger vi virkelig gode veiledere og forbedere.

Fase 2: Plassere skylden der den hører hjemme

Det er så lett å ta på seg skyld for andres handlinger. Ofte blir vi brutt ned når vi blir offer for en som sårer oss dypt, og vi strever med å sette sunne grenser mellom vår egen og andres skyld. Med dette følger at vi ikke orker å legge skylden fullt ut på den skyldige. Vi gjør skaden mindre alvorlig enn det faktisk er, og vi tar på oss en del av skylden selv.

Men denne prosessen er avhengig at vi virkelig plasserer skylden der den hører hjemme, og setter ord på skaden som er forvoldt. Selv om skyldneren ikke er klar over eller erkjenner skaden han/hun har påført meg, er det ikke mitt ansvar å bearbeide eller forklare skyldnerens mangel på selvinnsikt. Den prosessen er jeg fritatt for.

Men i slike prosesser kan det også være viktig å sette sunne grenser mellom min egen og andres skyld. Også her er det en stor velsignelse med gode veiledere.

Fase 3: Kvitte seg med offer rollen

Mange går inn i en offer rolle som følger dem resten av livet: jeg er et offer for urett og dype skader. Dette har for noen ført til at de lever med sin selvmedlidelse. Vi synes synd på oss selv, og dyrker denne følelsen, og i stor grad bygger vi identiteten vår på at andre ”skal synes synd på oss”. Denne offer rollen må vi komme ut av, faren er at vi kan bli sittende fast og knytter vår identitet til denne rollen Vi er blitt vant å spille offer, og andre muligheter skremmer oss. Fokuset vårt er hele tiden de sår og skader som er påført oss bakover i vår livshistorie. Men for livet vårt videre er denne rollen destruktiv for vekst for oss som mennesker. Vi trenger å flytte fokus fra historien til nåtid og fremtid. Derfor er det viktig at vi arbeider oss ut av denne rollen:

Fase 4: Sinne, raseri og sorgen over det tapte

Raseriet er en naturlig følelsesmessig reaksjon på urett og skader som er påført oss. For mange av oss er dette vanskelig, fordi vi er blitt oppdratt med at sinne er negativt, eller rett ut ”syndig”. Men det å gi uttrykk for sinne innenfor sjelesørgerske akseptable rammer er helt nødvendig og sunt. Sinne kan også være en vei ut av offer rollen. Vi uttrykker sinne og raseri over den uretten vi er blitt utsatt for, og for den skaden vi er blitt påført. Ikke for å ta hevn, men for å arbeide oss igjennom sorgprosessen over vårt tap. Det er en nødvendig del av prosessen mot frihet

Det som er viktig i forhold til offer stadiene 1-4 er at vi ikke blir sittende fast i disse stadiene, men at vi har progresjon i prosessen. Fortiden har hendt, vi har jobbet oss igjennom raseriet og sorgen over det som har hendt, og vi kan begynne å se fremmover. Vi legger fortiden bak oss. Vi definerer oss selv ikke ut fra hva som har hendt oss eller hva som har skadet os, vi søker inn i vår grunnleggende identitet. Jeg er ikke offeret, det er ikke min identitet, heller ikke er min identitet knyttet til de sårene som jeg er påført. Skyldneren skylder meg ikke noe, heller ikke jeg ham, jeg er ferdig med ham og prosessen, selv om han ikke er ferdig (eller endog startet) med sin egen prosess. Det betyr ikke at vi skal ble bestevenn med ham/henne, dette forutsetter at det kan bygges opp en ny grunnmur av tillit.

Det vil mange ganger være slik at vi trenger å gjenta fasene 1-4 flere ganger etter hvert som vi trenger dypere i erkjennelse over hvor stor skade vi er påført

Fase 5: Frihet

William Meninger, en kjent sjelesørger og prest i den katolske kirke, skriver at det å tilgi er en gave som vi får av Gud, i kraft av nåden vi selv får gjennom troen på en levende Jesus Kristus. Derfor er tilgivelsesprosessens fem faser en prosess som vi går igjennom sammen med Gud i total åpenhet og ærlighet, og sammen med gode veiledere. Vi lever ut sannheten om vår smerte og vår fortvilelse, og legger den frem for Gud. Jesus bar våre byrder, også de byrdene som består i sår og skader. Og disse byrdene legger vi ned ved korsets fot i troen på at Jesus Kristus og hans verk er stort nok til å bære våre byrder og sette oss fri fra fortidens bånd.

Vi husker kvinnen som av fariseerne ble grepet i hor og skulle steines. Jesus møtte henne og gav henne en ny verdighet. Full oppreisning. Men det å tilgi og det å be om tilgivelse følger også en smertefull side som består i å innrømme at en virkelig har feilet. For kvinnen som ble grepet i hor var det faktisk nødvendig å innrømme sine feiltrinn. Vi kjenner ikke til alle de praktiske omstendighetene i denne historien. Vi vet at hun var knust, og vi kan anta at hun var blitt utnyttet på en eller annen måte. Men vi kjenner ikke detaljene rundt dette. I historien hvor Jesus møter kvinnen ved brønnen vet vi at kvinnen var fullt klar over at hun hadde vært sammen med mange menn. Men vi kan anta at det skjedde noe grunnleggende nytt med disse kvinnene som gjorde at de fikk en ny verdighet til å starte et nytt liv.

Vi trenger alle tilgivelser. Eneste forskjellen på oss er vår evne til å se våre egne svakheter. Der går de eneste skillelinjene mellom mennesker. Bergström, en kjent prest og terapeut, skriver at mennesker gjennom hele historien strever med skyld og skam i sine liv. Fariseerne prøvde jo å definere skyld over på bestemte grupper av mennesker, nemlig syndere og tollere, og dermed slapp de selv å ta et oppgjør med synden i sitt eget liv. Mange har fulgt i fariseernes fotspor. Men Bibelen taler veldig klart at skylden går tvers igjennom oss selv. Vi skal derfor tilgi fordi Gud tilgav oss først, mens vi enda var syndere. Derfor er det viktig i alle livsprosesser, også i tilgivelsesprosesser, at vi lever sant med vår egen skyld, at vi lever i den daglige omvendelsen. Da får vi et rett perspektiv på oss selv, på andre og på den nåden Gud har skjenket oss som en gave.

5. Tilgivelse som medisin for mennesker og menigheter

Hvorfor begynte et nytt liv hos kvinnen som ble grepet i hor? Hun fikk nådens gave. Perkins (2000) skriver noen sterke ord om ”grace”. Når vi lever ut nåden, fylles livet vårt med en ny glans. Vi har så lett for å tro at hevnen og hatet gir oss makt over mennesker. Vi elsker å ta igjen. Men det er akkurat det motsatte som skjer. Hatet rammer først og fremst oss selv. På samme måte har også nåden motsatt virking av hva mange av oss tenker. Vi mister ikke makt. Nåden som vi får av Gud og som vi skjenker andre mennesker setter oss i frihet. Men ikke bare det, forfatterne skriver at vi får en ny og sterkere opplevelse av virkeligheten og skjønnheten ved tilværelsen. Vi føres på nytt inn i livets vakre virkelighet. Og vi kan bygge nye relasjoner til mennesker. Nåden er ikke et svakhetstegn. Nåden vi gir videre forteller om stor styrke. Nåden fornyer vår opplevelse både av mennesker, og virkeligheten rundt oss. Alt rundt oss blir mer virkelig og ekte.

Det er jo dette som skjer der mennesker tilgir. Det er spiren til nytt liv. Man velger å forlate det området som har brakt sår og smerte inn i livet. Man velger å si farvel til det som har vært vondt. Fordi Gud tilgav oss først. Biskop Bo Giertz har skrevet noe om dette: ”De store problemene kommer utenfra. En tar fatt på dem med sammenbitt energi uten å merke at denne energien begynner å flyte fram av egne kilder: egen innsats, egen klokskap og erfaring, men ikke fra den kjærligheten til Herren Jesus Kristus som har sin kilde i syndenes forlatelse, den tilgivelse som jeg hver dag på nytt må be om å få, og som gjør mitt hjerte ydmykt, takknemlig, villig til å lide og i stand til å elske for hans skyld...”

Gøran Bergstrand skriver at de som våger å gå igjennom egen skyld og tilgivelsesprosesser overfor andre finner ny grobunn for å tro på det gode i en selv - og i andre mennesker. Man oppdager at godheten og mulighetene har den største kraften som kan være bæreren av en selv og menigheten.

Derfor er det så stor sprengkraft i tilgivelsesprosesser. Det er kimen til nytt liv. Og derfor har Evangeliet slik en sprengkraft.

Og når vi er ferdig til å si farvel og bryte båndene til det som har vært, da er vi rede til å innta nytt land –

Håpets land.

Bibeltekster om tilgivelse

Romerne 12:14-21: Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke... Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine venner. Men overlat straffen til Gud..”

Matteus 5: 43:”... Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere..”

Matteus 5: 38-42 ”... Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann: Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på det høyre kinn, så venn også den andre til...”

2. Korinterbrev 5:17-18: ”... Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se det nye er blitt til. Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste...”

Lukas 15:11-32: Den fortapte sønnen: Hvem spiller farens rolle i dagens menigheter?

Efeserne, 1: 7: I ham har vi forløsningen
        som ble vunnet ved hans blod,
        tilgivelse for syndene. - Så stor og rik er hans nåde

Matteus 6: 14 -15: For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. 15 Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt.

Kolosserne 3: 13-14, Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. 14 Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.   

Matteus 18:32-34: ”Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» 22 «Ikke sju ganger,» svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
    23 Derfor kan himmelriket lignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Han begynte med oppgjøret, og da ble én ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. 25 Han hadde ikke noe å betale med, og herren bød at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen. 27 Da syntes herren synd på denne tjeneren, ettergav ham gjelden og lot ham gå.
    28 Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! 29 Men den andre falt ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg. 30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der han skulle sitte til han hadde betalt sin gjeld.
    31 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de bedrøvet, gikk til sin herre og fortalte alt sammen. 32 Da kalte herren ham for seg igjen og sa: Du usle tjener! Hele gjelden ettergav jeg deg fordi du bad meg om det. 33 Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener, som jeg var det mot deg? 34 Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte. 35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror.»

Sirak, kapitel 28:
     2     3 Hvordan kan du vente legedom fra Herren
        dersom du holder fast på vreden mot din neste?
     4 Hvordan kan du be om tilgivelse for dine egne synder
        dersom du ikke viser barmhjertighet
        mot et menneske som er lik deg selv?   

[1] M. E. McCullough and E. L. Worthington, ”Encouraging Clients to forgive People Who Have Hurt Them. Review, Critique, and Research Prospectus”, Journal of Psychology and Theology 33 (1994): 3-20.

[2] Betsy og Chester Kylstra skriver om tilgivelse i sin bok  ”Healing Ministries”. De skriver følgende: ”When we  forgive, we choose to set them (the oppressor) free: We don’t hold the resentment; we don’t hold the bitterness, we let go of our plans for retaliation. We let go of the feeling: “they owe me something”. Forgiving is...The excusing of an offence without exacting a penalty…”